Pilegrimsvandring:
Fra Melrose til Lindisvarne

Å vandre St. Cutberts vei er å følge i fotsporene til gjetergutten som ble abbed og biskop på Lindisfarne. En norsk gruppe på 20 flotte kvinner og menn la ut på den 10 mil lange vandringen en tidlig septembermorgen i duskregn. Cutbert vokste opp i Melrose der vandringen startet. Det er mulig at han gikk raskere enn oss, men landskapet vi gikk gjennom er det samme.  

Av Reidun Kyllingstad

Vi gikk over grønne beitemarker, langs bølgende åkrer, gjennom små landsbyer, over høye åskammer, gjennom skyggefull skoger, over glødende lyngmarker, i fredfulle elvedaler, over myrer og langs veier. Veimerkene var St. Cutberts kors, og merkingen var upåklagelig. Cutbert var en av de første kristne lederne på Lindisfarne. Han fulgte etter Aidan som hadde etablert et kloster og startet misjonsvirksomhet i området. Da Cutbert ble bedt om å komme til tidevannsøya Lindisfarne, fant han fort ut at han trengte mye tid sammen med Gud. En liten øy lenger ute i havet ble i perioder hans tilfluktsted for stillhet og bønn.

Pilegrimer utenfro Open Gate på Lindisfarne

Siste dagen stanset vi ved St. Cutberts hule. Her møtte vi vår egen røverhistorie. - Da vikingene raidet Lindisfarne, ble St. Cutberts jordiske levninger ført i sikkerhet til denne hulen. - Nå hviler han i katedralen i Durham.

For oss var det godt å vandre deler av turen i stillhet og ta imot landskapet, fellesskapet og våre egne tanker. Underveis hadde vi små stopp for hvile, mat og tidebønner. Hver dagsetappe endte på et deilig overnattingssted med felles middag på en lokal restaurant. Dette var planlagt i fellesskap av reiseleder Sven Aasmundtveit og lokal turplanlegger fra firmaet WalkingSupport.

Den siste dagen skulle vi krysse sandbankene ut til Lindisfarne. Sven hadde studert tidevannstabellen nøye og visste når det var trygt å vandre over. Det var spesielt å ta av seg skoa og blotte de slitne og såre føttene for så å bli massert av den myke, våte sanden på havbunnen. Pilegrimsstien var merket med høye påler, og det var satt opp to tilfluktstårn i tilfelle noen hadde feilberegnet tida det ville ta å komme over. Etter hvert som vi gikk og roen senket seg over gruppa, hørte vi nye lyder som vi aldri hadde hørt før; - var det vinden som ulte i pålene? Nei, det var selene som sang! Ute på en sandbanke lå hundrevis av seler og sang til Skaperens pris i solskinnet.

På Holy Island som Lindisfarne også kalles, ble vi møtt av Graham Booth, lederen for retreatsenteret Open Gate.. Det var vidunderlig etter den lange vandringen. Men Lindisfarne innbød til nye vandringer: Til hvite strender, gamle ruiner, kirker, hager, en middelalderborg, museer og butikker. Når tidevannet var lavt, ble øya oversvømt av turister som forsvant igjen ved neste lavvann. Etter tre dager var det vår tur til å reise hjem igjen.  


Denne artikkelen ble publisert på keltiskfromhet.no 1. desember 2011.

 

Disse pilegrims- vandringene har blitt svært populære. Er du raskt ute er mulig å sikre seg plass på Pilegrimsvandringen i 2012.