Fra pilegrimsturen til Lindisfarne juli 2008

Torsdag 19. juni pakket 15 nordmenn, fem kvinner og ti menn, kofferten med retning vestover. Turen gikk først til Melrose i Skottland. Derfra gikk vi i fire dager og ti mil til tidevannsøya Lindisfarne. Der ble vi i yterligere fire dager før vi vendte kursen hjemover igjen.

Turen var en pilegrimsferd i landskapet til St. Cutberth, en av de aller første biskopene på Lindisfarne på slutten av 600-tallet. En reise gjennom små landsbyer og naturskjønne områder i grenselandet mellom Skottland og England. En moderne pilegrimsreise mot det som i dag på nytt er i ferd med å reise seg på den hellige øya, Holy Island, Lindisfarne, et kraftsenter for troen i en ny tid.

Det er tredje gang jeg selv går denne turen, og andre gang jeg leder et pilegrimsfølge til Lindisfarne. Opplevelsen er sterk og god hver gang. Naturinntrykkene underveis, fellesskapet som vokser fram gjennom lavmelte samtaler (noen ganger ikke fullt så lavmelte), samlingene omkring middagsbordet om kvelden etter en lang vandring i friluft, og når vi møtes til morgenbønn og kveldsbønn. Når vi mot slutten av vandringen tar av oss på føttene og går barbeinte over sanden ut til Lindisfarne, er det en gruppe mennesker som hører til hverandre på en ny og sterkere måte som krysser havbunnen.

I den lille landsbyen på øya blir vi møtt av folkene fra The Open Gate, et av de eldste husene på stedet og som drives av Community of Aidan & Hilda. Grovt tilhugne steiner og nydelige planter og blomster som slynger seg opp langs murene. På øye faller vi inn i en ny rytme. Preget av en bønnenrytme, undervisning og samtaler med Ray Simpson, de andre medhjelpere i The Open Gate og mellom oss alle som er med disse dagene. Lange eller korte vandreturer i det fascinerende og bølgende landskapet på øya. Rusleturer i fjæra ved lavvann. Nærkontakt med øyas mange fugler og selene som bedagelig hviler seg ved lavvann.

Pilegrimsturen tar oss ut av vår vanligvis oppjagede hverdag. En annerledes puls begynner å slå. Dagene tar preg av det helt elementære, å gå, spise, drikke og sove. En slags avrusningskur for det massive mediepåfyllet som sløver oss ned i det daglige jaget. Opplevelsene av naturen blir sterkere, samtalene mer åpne, hjertet mer mottakelig for hverandre, for omgivelsene og for Gud.

Og kroppen husker. Opplevelsen sitter igjen hos den som foretar en pilegrimsreise på denne måten. Kroppen har fått en større ro. Hjertet har smakt en annen puls. Resonansen fra Guds hjerte er nærmere.

Og om du ikke fikk anledning til å være med denne gangen byr det seg nye muligheter. Neste år går reisen på høsten, 3. – 11. september. Turen er et samarbeid mellom Community of Aidan & Hilda, Anam Cara i Norge og Frikirkens Studiesenter.

14.10.2008
Sven Aasmundtveit

Denne artikkelen ble publisert på keltiskfromhet.no 29. januar 2008.

Galleri
Her finner du 5 bilder fra pilegrimsturen i 2008.