Reiseskildring
Bega, Sunniva og Sellafield
Sommeren 2007 var vi på bil(grims)tur i England. Målet var kystbyen St.Bees i Cumbria i Nordvest England. Her finnes legenden om Bega. Hun har mye til felles med den kristne prinsessen Sunniva fra Irland. Da Sunniva skulle bli tvangsgift med en hedensk viking lot hun seg drive over havet fra Irland til Selja på den norske vestkysten. Dette skjedde kanskje midt på 900-tallet. Hadde Sunniva (eller de som skrev ned legenden) brukt Bega som et forbilde?
Bega var en irsk kongedatter som levde engang mellom år 600 og 900. Hun nektet å bli giftet bort til en norsk viking. Hun rømte over havet og seilte til halvøya St.Bees Head. Der levde hun som eneboer før hun dro lengre inn i landet. Vikingene som bosatte seg her i området etter 870, kalte landsbyen for ”Kirkby Bega”. Navnet ble til ”St.Bees”. På 1100-tallet ble det bygget et kloster her. Den tidligere klosterkirken er nå menighetskirken i landsbyen.
Inne i kirken er det i sidekapellet en nyere skulptur av Bega som i en visjon ser Maria med Jesusbarnet.
Bega kan være identisk med abbedissen Begu som i år 680 bodde på østkysten nær Whitby. Kirkehistorikeren Bede skrev 50 år senere om henne. I så fall ha Bega i perioder også bodd ved østkysten i England.
Noen mener at Bega ikke var en historisk person. Men jeg kan tenke meg at slike legender har en historisk kjerne: Det var mange prinsesser med kristen utdannelse i de keltiske landene i Nordvest Europa. Noen nektet la seg selge bort gjennom et påtvunget ekteskap. De oppfattet seg som forlovet med Kristus. De husket bibeltekster om bevaring i stormen. Og de kjente til fortellinger om kristne kongsdøtre som seilte over havet. Noen valgte flukten. De som overlevde ble trosvitner i fremmede land, slik som Bega, og Sunniva.
Minnedagen for Bega er 6. september. Dette er også en minnedag for Sunniva. Kanskje ble skrinet til Sunniva denne dagen i 1170 stedt til hvile i Kristkirken i Bergen, etter å ha blitt flyttet fra Sunnivakirken på øya Selja en uke tidligere den 31. august. Den 31. august er også minnedagen for Aidan fra Lindisfarne.
På kirkegården i St.Bees ser man stumpen av et steinkors fra 1000-tallet. Det er flere gamle steinkors ved kirkene i området: Vi bodde i landsbyen Beckermet (fra det norrøne ordet for ”Der bekkene møtes”). I Johannes-døperen-kirken i landsbyen er det rester etter 6 gamle steinkors. Og ved den gamle St.Bridgets kirke som ligger ensom til utenfor landsbyen ser en rester etter 2 steinkors fra 1000-tallet. Det ene korset er muligens en gravstøtte for den irske biskop Tuda som døde på vei hjem fra Whitby-synoden i år 664.
Begge disse kirkene er bygget på plasser hvor det på 600-tallet skal ha vært keltiske klostre. Bekkene i Beckermet er da blitt brukt som dåpsbekker.
Ved kirken i Gosforth (norrønt for ”Gåsehage”) står et tynt steinkors fra ca år 950. Det er 4,2 meter høyt og har bilder meislet inn som forklarer kristen tro med hjelp av norrøne gudesagaer. Og på kirkegården i Irton noen kilometer lengre sør står et angelsaksisk kors fra 800-tallet.
Flere kirker i distriktet er vigslet til Bega, blant annet den gamle kirken i Bassenthwaite. Den ligger ensom og veiløs til ved innsjøen Lake Bassenthwaite, mellom saueenger og gamle eiketrær. I romanen ”Credo” (av Melwynn Bragg) som omhandler Begas liv, bygger hun et kloster her hvor kirken senere er bygget. Kirkens beliggenhet under fjellet og med rester etter en gammel steinbrygge i innsjøen minnet meg om den gamle kirkeplassen Bø på øya Selja, nær Sunnivahulen og Sunnivakirken.
En dag syklet vi til Sellafield. Atomanlegget er nå hovedsenter i det britiske programmet for avvikling av atomindustrien. Jeg måtte tenke på menneskers skapertrang og tankeløshet: Fram til 1970-tallet var det stor optimisme angående mulighetene som kjernekraften kan gi, uten at utslipps- og avfallsproblematikken ble tatt på alvor. Nå er det en ærlig vilje til å begrense skadene og til å rydde opp. I 150 år framover vil anlegget i Sellafield fortsatt være under nedbygging og stengt for allmennheten. Plassen vil være åpen for fri ferdsel fra ca år 2150.
Bega og Sunniva var barn av de keltiske kirkene fra kirkehistoriens første årtusen. Disse kirkene var opptatt av arven etter apostelen Johannes: Jesus er Guds lys. Han var med da verden ble skapt, han ble en del av skaperverket da han ble menneske. Han lyser for hvert menneske, men ikke alle tar imot ham (Joh 1,3+9+10). Vi mennesker er skapt i Guds bilde og skal arbeide som Guds representanter på jordkloden. Samtidig er vi syndere og tenker mest på oss selv og på korttenkte og lettvinte løsninger, vi trenger tilgivelse. Men vi er som sagt ikke bare syndere. Vi er skapt i Guds bilde, med et oppdrag om å søke Åndens veiledning til beste for hverandre. Og vi kan spørre: Hva ville Jesus ha gjort?
Dette måtte jeg tenke på da vi syklet tilbake, på idylliske veier mellom bjørnebærhekker. Det var utrolig vakkert, og livsfarlig. Vi syklet på smale og svingete veier hvor biler kjørte i stor fart, uten hensyn til miljøet - Typisk menneske! Og i de frodige veikantene blomstret prestekrager og engsoleier – Typisk Gud!
Denne artikkelen ble publisert på keltiskfromhet.no 29. januar 2008.
Galleri
Her finner du 9 bilder fra turen til England.